My own worst enemy

Ph; weheartit.com
Kritikk, er  min verste fiende. Som blogger er vel det noe jeg bare må prøve å bli venn med. Men det er ikke alltid like lett når jeg er min egen verste fiende. Jeg møter meg selv i døra hver dag, hele tiden. Bare noe så enkelt som å kle på meg om morgenen. Det blir aldri bra nok! Jeg får aldri nok klær, jeg blir aldri så pen og velykket som jeg skulle ønske. Da er det ekstra ille å være "mote-blogger"
 Selv om dette er noe jeg har valgt selv å være. Mest for at mote og moteindustrien er noe jeg genuint bryr meg om, og brenner virkelig for.
Uansett hva jeg tar for meg, om det er en stylingjobb, en artikkel jeg skriver, et blogginnlegg, et klesskifte,  å legge dagens makeup, eller når jeg maler et bilde i ensomheten for meg selv er jeg alltid livredd for at det jeg gjør ikke holder mål eller ikke er det aller beste jeg kunne prestert. Tanken på å ikke ha gjort mitt aller, aller beste føles som verdens største nederlag. Selv om jeg bare skal på butikken å kjøpe melk, er jeg livredd for at noen ikke skal legge merke til meg av de riktige grunnene.

I Oslo er jeg en av mange. En av mange på gaten, en av mange bloggere, en av mange som vil opp og fram i en bransje som det er trangt om plassen i. Hjemme på Sortland var jeg hvertfall noen.
Jeg vet at flere og flere leser bloggen min, og gir meg tilbakemelding på at de liker det de ser og leser. Flerer og flere kjenner meg igjen pga bloggen, og det er en skikkelig skremmende tanke. Tenk om de vet hvem jeg er av de "feile" grunnene. Kanskje jeg møtte de den ene gangen på Rema jeg sprang ned i joggebuksa for at jeg trengte melk. Joda,da blir jeg plutselig noen. Hun "motebloggeren" som raver rundt i joggebuksa. EPIC!!

Motebloggere skiller seg ut i mengden. De er alltid pene, oppdaterte og har en personlig stil som skiller seg ut. De får alltid være med på de kuleste tingen og har alltid de peneste antrekkene. En gang i tida var det alt jeg ville bli, overfladisk nok. Men nå, nå er jeg livredd for å skille meg ut. Hvorfor? Jo for da kommer forventningspresset og hviler på mine skuldre. Da er jeg hvertfall noen. Noen som aldri kan begå en eneste tabbe uten at det blir lagt merke til. Det presset klarer jeg fint å stå for helt av meg selv. Jeg er (desverre) ikke født som en prinsesse som alltid ser like fresh og flott ut, som har den egenskapen at alt jeg tar i blir til gull, og alt annet kommer servert på sølvfat. Jeg må jobbe hardt med alt jeg har for meg. Hvis ikke kan jeg like godt la vær. 200% innsats , eller la vær.
For sånn er det å være meg. Selv om ting på denne bloggen ofte kan se veldig enkelt og rosenrødt ut ligger det alltid tusen runder, fram og tilbake bak. Og fortsatt lever det ikke opp til det jeg egentlig vil stå for. Kanskje på tide å slutte fred med min verste fiende...